Nr. 14 - 24. november 2009 Til artiklene i nr. 14-2009

Ingen boikott fra HiST
Initiativtakerne fra HiST og NTNU som ønsket en akademisk boikott av Israel, fikk som kjent ikke støtte i NTNU-styret, og vil heller ikke få det av HiST-styret.

Einar Myrenget
Kommenter

Rektor Trond M. Andersen forteller at HiST ikke har fått noen formell henvendelse om å ta saken opp i høgskolestyret, men at oppfordringene først og fremst har kommet via mediene. HiST-rektoren valgte likevel først å ta saken opp med høgskolens ledergruppe. Ledergruppa var samstemmig i at HiST som institusjon ikke ønsker å legge opp til en boikott, men at «en bør finne andre måter å støtte saken (palestinerne) på. Høgskoleledelsen bør være politisk nøytral, det vil være opp til de øvrige å velge boikott innenfor noen områder» som det heter i referatet fra ledergruppas møte i februar.
Men ettersom oppfordringen til boikott offentlig er rettet til styrene ved HiST og NTNU, vil rektor i det førstkommende styremøte i denne uka redegjøre for hvordan høgskoleledelsen har behandlet saken. I motsetning til ved NTNU, er det ingen av høgskolestyrets medlemmer som har forlangt saken realitetsbehandlet i styret.

Motstander av akademisk boikott
– Avskum. Hamasjævel
Da professor Moshe Zuckermann fra Tel Aviv University under forelesningen på Dragvoll sa at han var mot en akademisk og kunstnerisk boikott av Israel var det noen i salen som klappet demonstrativt høyt.
– Dere kan vente med klappinga. Jeg skal begrunne synet mitt. Etterpå er det ikke sikkert dere klapper.
Professor Morten Levin mottok utskjellinger også midt under forelesninga.
Det var mange som ønsket å snakke med Moshe Zuckermann etter forelesninga på Dragvoll. T.v. professor Zuckermann, Ann Rudinow Sætnan og til høyre den palestinske studenten Majed Malla.
Denne meldingen tikket inn på professor Morten Levins mobiltelefon midt under Moshe Zuckermanns gjesteforelesning på Dragvoll forrige mandag. På en litt ustø hånd viser professoren fram tekstmeldinga mens den ennå er rykende fersk.

Tidligere på dagen, mandag morgen klokka 10, ringte den samme telefonen mens Levin var på kontoret. En rusten telfonlinje, men budskapet var ikke til å ta feil av på gebrokkent engelsk:
– Damn nazikapo!
– Who am I talking to?
– You and your associates will die in hell.

Så ble røret lagt på.

Trond Andresen ved Institutt for kybernetikk ved NTNU og en av underskriverne for boikottforslaget, har også fått tilsvarende trusseltelefoner. Da han fikk telefon nummer to, var Andresen forberedt, og tok opp samtalen på bånd. (samtalen kan høres ved å gå til nettsidene til NTNU, Universitetsavisa, leserbrevspalten).

Skremmende fanatisme
– Det føles veldig ubehagelig, og det er ingen tvil om at dette er en organisert kampanje. Det er noen fanatikere der ute som ikke vil at Israels praksis skal diskuteres overhode. Derfor kaller de alle som ytrer den minste kritikk for antisemitter. Til og med statsminister Jens Stoltenberg og den norske regjeringa har fått brev fra Simon Wiesenthal Senter hvor det sies at norsk opinion og akademia er antisemittisk. Det er helt absurd, sier Morten Levin, som selv er jøde.
– Vi har sett på bloggen til rektor Torbjørn Digernes, og språkbruken er ganske hard. Er dette en organisert kampanje?
– Ja, naturligvis. Her skal folk skremmes og trues. Selv om Simon Wiesenthal Senter neppe har noen injurierende kraft lenger, er det ubehagelig at folk er så fanatiske.
– Blir du redd når du får sånne personlige trusler?
– Jeg blir vel ikke redd akkurat, men det er fryktelig ubehagelig. Kona har også en mobiltelefon som er registrert på meg. Jeg lurer på hvilke meldinger som har kommet på den mens jeg har vært på jobben, sier Morten Levin.

Professor Zuckermanns foredrag var det tredje i rekken om Israel og konflikten i Midt-Østen, og ble avholdt på Dragvoll tre dager før NTNU-styret avviste forslaget om en akademisk boikott. Temperaturen har vært høy, og en god del – spesielt Israels forsvarere – har betraktet foredragsserien ved NTNU som et ledd i propagandakrigen mot Israel. Derfor var det også møtt fram en håndfull Israeltilhengere i salen da historieprofessoren holdt sitt timeslange foredrag.

Mot sin hensikt
Moshe Zuckermann advarte mot å boikotte akademia i Israel, først og fremst fordi han mener det ikke vil ha noen praktisk betydning – kanskje bortsett fra at kontakten mellom akademikere i Israel som er kritisk til statens behandling av palestinerne og andre akademikere blir vanskeliggjort.
– Jeg er tilhenger av alt som kan presse staten Israel til innrømmelser overfor palestinerne. Men en akademisk eller kulturell boikott vil bare virke mot sin hensikt. Skal man boikotte Israel, må det være på økonomien eller diplomatiet, altså noe som svir.
Talende nok ble det ingen klappsalver etter denne klargjøringen.

Overrasket
Moshe Zuckermann har reist verden rundt, og holdt forelesninger om Israel og forholdet til palestinerne i 35-40 år, men i forbindelse med invitasjonen til Norge og Trondheim fikk han en ny opplevelse.
– Dette er første gangen den israelske regjeringen har blandet seg inn. Jeg har blitt angrepet av den israelske ambassadøren i Norge, og raseriet mot denne forelesningsserien ved NTNU går helt til topps i regjeringa. Det skremmer meg ikke. Tvert imot er jeg stolt over å bli angrepet av en slik aggressiv regjering og ambassadør, sa Zuckermann, som insisterte på å kunne skille mellom antisionisme, antisemittisme og kritikk av staten Israel.
– Antisemittisme må bekjempes overalt, sa historieprofessoren som fikk utryddet nesten hele sin familie i Auswich under siste verdenskrig.

Antisionisme
Det var viktig for den inviterte foreleseren at folk innser skillet mellom antisemittisme og antisionisme.
– Staten Israel bygger på sionismen. Da staten Israel ble etablert etter krigen, manglet de kriteriene som nødvendigvis må være til stede for en egen statsdannelse. Ikke hadde jødene noe eget landområde, ikke hadde jødene et felles språk, ikke hadde vi en felles kulturbakgrunn. Det eneste som bandt oss sammen var religionen. Dette visste de som etablerte staten å spille på. Den eneste fellesnevneren for jøder fra Ukraina, Polen, USA og Etiopia, var jødedommen. Det endelige beviset på at jødene behøvde en egen stat, var Holocoust. Dette argumentet brukes for alt det er verdt, også den dag i dag. Det er derfor forsvarerne av Israel skriker opp om antisemittisme straks noen kritiserer staten. Alle som har noe kritisk å si, blir stemplet som antisemitter. Det er på en måte limet som holder staten samlet, på samme måte som antisemittisme var nødvendig å bruke for at sionistene skulle få sin egen stat.

Cul de sac
Professor Moshe Zuckermann mener han er en større patriot enn både den israelske ambassadøren i Norge og Israels utenriksminister Avigdor Lieberman.
– Det er fordi jeg er bekymret for mitt land. Jeg ser ikke hvordan vi skal kunne møte de kommende årene. På Vestbredden, på okkupert territorium, bor det 350.000 settlere. Om Israel, som et ledd i en fredsprosess, skulle tvangsevakuere disse bosettingene, vil det garantert være en hard kjerne som ville motsette seg dette med våpen. Det vil bli borgerkrig, Israel vil revne. På den annen side vil den palestinske delen av befolkninga øke mer enn den israelske, og det vil derfor bare være et spørsmål om tid før de er flere enn oss. Vi er på mange måter inne i en blindvei, i en cul de sac. Mange moderate palestinske akademikere mener da også at man må være tålmodig. Men for staten Israel er dette en krise som kommer enten man vil eller ikke. Det beste man kan gjøre er derfor å etablere en palestinsk stat, en reell stat. Så kan man forhandle om en konføderasjon mellom de to statene. Å rase mot omverdenen og å skjelle ut utenlandske akademikere, er ikke det lureste den israelske regjeringa kan gjøre, sluttet historieprofessor Moshe Zuckermann.