Ledelsen ved HiST har ensidig bestemt tidsregistrering for de faglig tilsatte ved høgskolen.
Hovedorganisasjonene er betenkt over prosessen rundt beslutningen. De samme organisasjonene med unntak av Akademikerne, har overfor ledelsen gjentatte ganger uttrykt bekymring for konsekvensene av denne beslutningen. Selv om organisasjonene og de tilsatte ikke har anledning til å aksjonere mot en slik beslutning, innebærer ikke dette at det er tilslutning om tidsregistrering som system.
I Hovedavtalen for arbeidstakere i Staten (HA) heter det i § 3 bl.a. at virksomheter skal legge til rette for ordninger som gir de tilsatte gjennom deres organisasjoner reell medbestemmelse på de forskjellige nivåer i virksomheten. Paragrafen inneholder også en intensjon om at organisasjonene får delta så tidlig som mulig i beslutningsprosessen. Skal organisasjonene ha mulighet til å delta i en beslutningsprosess samtidig med at de skal ha reell medbestemmelse, innebærer dette visse krav arbeidsgiver må følge. Det forventes for eksempel at arbeidsgiver ikke har bestemt seg for konklusjon på forhånd. Har arbeidsgiver gjort dette, holder de organisasjonene for narr og oppfyller ikke kravene i Hovedavtalen. Arbeidsgiver må selvsagt gjerne ha et standpunkt i en sak, men i ideelle drøftinger må saken og arbeidsgivers eventuelle standpunkter belyses fra alle mulige vinkler, begrunnes og speiles mot organisasjonenes synspunkter. Først etter en slik prosess er det legitimt for ledelsen å ta en beslutning i saken.
Som mangeårig tillitsvalgt for Forskerforbundet ved HiST har jeg erfart at arbeidsgiver møter til drøftinger med ferdig formulerte og skriftlige forslag til vedtak i saker som behandles i styrene. Dette er i og for seg greit, men praksis viser at det er umulig å få endret forslag til vedtak (i de styrer jeg kjenner til). Det sies at organisasjonenes syn blir videreformidlet til styremøtene, men praksis viser at vedtak her praktisk talt er kjemisk fri for formuleringer som kan stamme fra de forslag og innsigelser organisasjonene har jobbet seg fram til. Jeg vil gå så langt som å si at organisasjonene har ingen innflytelse på de vedtak som gjøres i styrene ved HiST. Dette er en fare for demo-kratiet og medbestemmelsen. Bildet er imidlertid ikke helsvart. Den pågående strategiprosessen og bruken av partsammensatte utvalg er gode eksempler hvor HiST ivaretar medbestemmelsen.
Ledelsen v/HiST sin beslutning om tidsregistrering for faglige tilsatte ble på alle mulige måter galt håndtert. Saken begynte bra i det organisasjonene i et informasjonsmøte 1/7-08 ble informert om at Riksrevisjonen bl.a. hadde innsigelser mot at det fremdeles ble utbetalt lønn for merarbeid etter Særavtalens bortfall. Videre ble det informert om at «Ledelsen har vært i møte med departementet som signaliserer at dette umiddelbart må bringes under kontroll, noe som medfører at man over sommeren sannsynligvis vil innføre arbeidstidsregistrering også for faglig personale».
I forberedelsen til drøftingsmøtet 29/8-08 ble organisasjonene gjennom en referatsak til høgskolestyremøte i august, klar over at direktøren hadde sendt et brev til Kunnskapsdepartementet datert 4/7-08. I dette brevet heter det bl.a. at «Det innføres en ordning med (fra og med 01.09.08) med registrering av det vitenskapelige personalets arbeidstid … . Ordningen skal baseres på regelverket for fleksibel arbeidstid i statlige virksomheter… .» Det første leddet i dette sitatet skal altså være gjenstand for drøfting, det andre leddet skal det stemmes over (dette skjedde som kjent 10-13/12-08). I «drøftings»-møtet 29/8 -08 fikk organisasjonene forståelse av at departementet hadde pålagt tidsregistrering ved HiST. Dette «pålegget» uttales for øvrig en rekke ganger av direktøren i Høgskoleavisa nr. 14 av 6. november 2008. Senere viser det seg at departementet slett ikke har pålagt noen høgskoler tidsregistrering. Kravet om tidsregistrering gjelder bare om det skal utbetales overtid. Ikke bare er organisasjonene fratatt drøftingsmuligheten, men organisasjonene er også blitt feilinformert i saken.
Organisasjonene ønsket mer innsyn i dialogen med Riksrevi-sjonen og KD for å ta stilling i saken, men dette er ikke blitt etterkommet. Arbeidsgiver redegjorde for et avslag i innsyn i et møte av 12/9-08. I referatet fra dette møtet heter det også: «Arbeidsgiver orienterte om bakgrunnen for innføring av registrert arbeidstid. HiST er pålagt tidsregistrering gjennom gjeldende avtaleverk. Utgangspunk-tet for et årsverk vil være registrert arbeidstid, ikke oppsatt arbeidsplan». Den siste setningen viser seg også å være feil. Av den informasjonen jeg har innhentet, har Riksrevisjonen akseptert arbeidsplaner som dokumentasjon for et årsverk ved Høgskolen i Hedmark.
I disse møtene har organisasjonene belyst flere ulemper med ordningen, og konkluderte med at «de ønsket referatført at de mener det er HiST som vil bli den store taperen ved innføring av tidsregistrering for det faglige personalet». Arbeidsgiver konkluderte så med at saken var drøftet.
Hva kunne så reelle drøftinger ha ført til? Her følger noen momenter som kunne blitt belyst mer inngående før en bestemmelse ble tatt. Et sentralt spørsmål, og som organisasjonene reiste, var om en ikke kunne finne andre ordninger som kompensasjon for arbeid ut over 100 % stilling. Avtaleverket åpner for dette, men ble ikke utredet av arbeidsgiver.
Hvor stort er omfanget og nødvendigheten av overtid? Arbeidsgiver svarer at i 2007 hadde HiST over en million i utbetaling av mertid. Svaret er ikke relevant siden utført mertid ikke nødvendigvis ville blitt utført som overtid. Hvis derimot behovet for overtid er stort, må en stille seg spørsmål om høgskolen i en allerede presset økonomisk situasjon, har budsjett til å dekke meromkostningene.
Et problem vil være å føre opp pålagt overtid, for eksempel pålagte vikartimer. Disse må utføres i den ordinære arbeidstiden. For å vise belegg for overtiden, må en føre disse ekstra timene på andre tidspunkt enn normalarbeidsdagen, og det kan bli på helt andre tidspunkt enn en tar igjen det ordinære arbeidet. Mange uttrykker ubekvemhet med en slik fiktiv registrering. Et annet alternativ er å avspasere ekstra utført arbeid, men da vil en ikke være til stede, og en vil måtte registrere minustid.
Virkningstidspunktet er ikke drøftet, men ble høsten 2008 besluttet å være fra 1/1-09. Virkningstidspunktet så jeg først i Høgskoleavisa, og det ble ikke drøftet med organisasjonene. Hvordan skal tilsatte som har skjev arbeidsbelastning kunne avspasere i vårsemesteret? Excel-arket tilbyr alle tilsatte å skrive opp eventuelle pluss/minustid fra 2008. Alle skjønner at ingen har oversikt over dette. Det må bli et skjønn, og mange stiller spørsmål til en slik praktisering.
En skal være klar over at Arbeidsmiljøloven (AML) setter strenge begrensninger på fleksibiliteten på registrerte arbeidstimer. AML sier bl.a. at en har ikke lov å arbeide mer enn 48 timer i løpet av sju dager, arbeidstiden må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager, og arbeid på søn- og helgedager er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. Dette har trolig konsekvenser for alles registreringer. Av mer prinsipiell art må en spørre hvilke konsekvenser dette kan ha for tilsatte som har II’er-stillinger? Kan det bety slutten for denne typen engasjement?
Noen tilsatte kan ha oppdrag som muntlig sensor ved andre høgskoler. Før tidsregistrering blir ikke den tilsatte trukket i lønn ved HiST. Men det forutsettes at en tar igjen det ordinære arbeidet. Et tre dagers oppdrag som ekstern muntlig sensor vil med tidsregistrering føre til 22,5 timer i minustid ved HiST, noe som kanskje vil føre til at noen vil takke nei til slike oppdrag i framtiden. Står muntlig eksamen i sektoren i fare?
En stilling i akademia oppfattes som en fri og uavhengig stilling. Arbeidet er basert på tillit og ansvar. Engasjerte tilsatte jobber når de kan; på kveldstid, helger og tidspunkt en kanskje ikke burde jobbe. Hvordan vil tidsregistrering virke på arbeidsglede og engasjement? Det burde være et tankekors for ledelsen at motstanden mot tidsregistrering er størst i det eneste miljøet som i strategidokumentet framheves med meget god publiseringsrate (TØH). Og hvor er motstanden minst? Er det fare for et produksjonstap pga dreining av oppmerksomheten fra forskningen til uttak av plusstimer?
Strategisk plan fastslår at «en sentral utfordring i de nærmeste årene vil være å framstå som en attraktiv, framtidig arbeidsplass, som kan trekke til seg gode søkere». Høgskolen har allerede sterk konkurranse fra universitetene med relativt attraktive forskningsbetingelser og fra det private næringsliv. Vil tidsregistrering virke konkurransefremmende?
Behovet for tidsregistrering er ikke kommunisert med tilsatte og har heller ingen forankring i store deler av virksomheten. For de fleste fortoner tidsregistrering seg som en tvangstrøye som fører med seg moralske anfektelser grunnet fiktive registreringer og økt byråkrati. Hver enkelt tilsatts etterrettelighet blir også satt på en prøve. Kan HiST være tjent med et slikt system?